Urinundersøkelse gjennom tidene | Tidsskrift for Den norske legeforening Urinundersøkelse gjennom tidene MEDISINSK HISTORIE JOSTEIN HALGUNSET E-post: jostein.halgunset@ntnu.no Institutt for klinisk og molekylær medisin Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Jostein Halgunset (f. 1951) er lege og professor i anatomi. Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter. SVERRE MYREN-SVELSTAD Avdeling for nevrologi og klinisk nevrofysiologi St. Olavs hospital og Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Sverre Myren-Svelstad (f. 1986) er lege i spesialisering i nevrologi og stipendiat. Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter. I mange hundre år var urinen ansett som den viktigste kilden til informasjon om prosesser i kroppens indre. I den humoralpatologiske tradisjonen var inspeksjon av urin, uroskopi, legenes viktigste diagnostiske verktøy. Dette endret seg med fremveksten av moderne fysikk, kjemi og medisin. Trusselen om sykdom har i de fleste kulturer vært oppfattet som skremmende. I mange tilfeller har dette ført til leting etter observerbare tegn som kan indikere en sykelig tilstand og forutsi dens forløp. Tidlig oppsto ideen om at det som går inn i kroppen, slik som mat, drikke og luft, kunne være med på å forklare hvorfor sykdom oppstår. Samtidig kunne det som kommer ut av kroppen, slik som urin og avføring – og noen ganger blod – inneholde signaler om de indre prosessene, som ellers er skjult for direkte observasjon. Man oppdaget at ulike sykelige tilstander kan føre til endringer i vannlatingen og urinens utseende. Det er uklart i hvilken utstrekning man i de tidligste mesopotamiske kulturene, Sumer og Babylonia, har foretatt en systematisk vurdering av urinen som ledd i medisinsk praksis. Men i British Museum finnes fragmenter av en ordsamling fra ca. år 4000 f.Kr., i kileskrift, der flere oppslag synes å henspille på urin med ulike farger, som «lys», «mørk» og «rød». Dette tyder på at de i hvert fall var klar over at urin kunne ha ulike kvaliteter som det var meningsfullt å klassifisere. I indisk medisin spilte undersøkelse av urin en stor rolle, idet ulike typer unormal urin er beskrevet med stor systematikk i gamle sanskrittekster (1). Tidlig gresk medisin I den vestlige verden var humoralpatologisk medisin (latin humor = væske) rådende fra ca. 500 f.Kr. til slutten av 1800-tallet. God helse var betinget av riktig balanse mellom de fire kroppsvæskene (kardinalvæskene) blod, slim, gul og svart galle, en biologisk parallell til de fire elementene luft, vann, ild og jord. Kroppens normaltilstand var helse (eukrasi), mens sykdom ble oppfattet som uttrykk for