László Krasznahorkai Herscht 07769 Oversatt av Ove Lund 398 sider Cappelen Damm 2023 Elling tar hevn Håpet er et mistak. Epigrafen i ungarske László Krasznahorkais nye roman slår oss først som mottoet til en uforbederlig pessimist, den samme som i debutromanen Satantango (2016) lot en gjeng fattigfolk legge håp i en falsk profet og vasse dagevis gjennom søla på landsbygden bare for å bli frarøvet sine siste grunker. Når vi i den nye romanen – den temmelig tonløst titulerte Herscht 07769 – blir minnet på at verdensaltet i følge big bang-teorien ble skapt ved «en feil», nemlig en uforklarlig overvekt på cirka én partikkel per milliard partikkel-antipartikkel-par, får vi bekreftet det vi lenge har hatt mistanke om: Krasznahorkais nihilisme er humanisme i forkledning, og ment å gi oss et løft. Som hos Samuel Beckett er mørket gjennomlyst av komikk, klovneri og slapstick. Håpet er et mistak. Men når hele eksistensen bygger på et mistak, kan man si, slik Krasznahorkai gjorde i et intervju da boken kom ut i Ungarn i 2021, at verden på et vis er født av håp. Hovedpersonen i den nye romanen, Florian Herscht, trenger alt håp han kan oppdrive. På Voksenopplæringen har han nylig tilegnet seg noen grunnkunnskaper om de partikulære detaljene ved big bang-teorien, og disse har så til de grader omkalfatret hans verdensbilde at han nå aner en overhengende fare for tilintetgjørelse. Hvis det som er, er komme ut av intet, hvorfor kan ikke en tilsvarende «feil» når som helst tilintetgjøre det som er? Fysikkforeleseren, herr Khler, avfeier det som «nonsens», men har ingen teori som kan forsikre ham om at én feil ikke kan reverseres av en annen. Han legger håpet i at forbundskansleren skal sammenkalle sikkerhetsrådet. Romanens tittel viser til et fiktivt postnummer i Thüringen i Tyskland, og Florian Herscht er den lille, fraflyttingstruede tyske industribyens svar på Ingvar Ambjørnsens Elling-figur. Han er byens foreldreløse «halvtomsing», utnyttet av en gjeng nazister for sin voldsomme muskelkraft og blinde hengivenhet til Bossen, som har gitt ham jobb som graffiti-fjerner og eget tak over hode etter å ha levd store deler av livet på institusjon. Men Herscht er betraktelig dypere, mer metafysisk konsipert enn Elling: I stedet for å rette teleskopet mot naboene og fantasere om Gro Harlem Brundtlands kraftige endeparti, slik som Ambjørnsens sjarmtroll, leser Krasznahorkais landsbyidiot seg opp på universet i fagartikler og fremlegger «naturfilosofiske faresignal» i brev etter brev til Angela Merkel. Når svar fra forbundskansleren uteblir, og Herscht endelig innser hva nazipelotongens rotvelske konspirasjonsteorier fører med seg av vold død, tar han, på vegne av samfunnets utsatte og det vergeløse verdensaltet, en hevn som ligger uhorvelig fjernt fra sorgmunterheten Elling og andre raringer gjerne skildres med i norsk litteratur. New Yorker-kritikeren James Wood skrev en gang at Krasznahorkais litterære verden var som Dostojevskijs, bare uten Gud. Bøkene hans er fulle av avbrutte åpenbaringer, tegn som ikke lar seg tyde. I Herscht 07769 er det nasjonal vanhelligelse, nærmere bestemt graffitier av