En redigert versjon av denne teksten er publisert i boken «Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder» (2013). Redigert av Guri Larsen, Morten Tønnesen og Ragnhild Sollund. 1 Den moderne pelsdyrfabrikken: Konflikten om legitimiteten Rune Ellefsen I ti tusen år har mennesker holdt dyr i fangenskap og under kontroll, for å bruke dem til ulike formål (Børresen 2000: 25). I takt med senere samfunnsendringer har både omfanget av og systemene for bruk av dyr og våre holdninger til dyr gjennomgått store endringer (Thomas 1996). I årene etter andre verdenskrig startet imidlertid omveltende endringer innen landbruket ved bruken av nye teknologier og vitenskaper. Forholdet mellom mennesker og dyr ble radikalt omorganisert . Etter 1950 gikk det norske samfunnet inn i hva veterinær og forfatter Bergljot Børresen kaller det industrielle husdyrholdets tidsalder (Børresen 1997). Hva har industrialiseringen i pelsdyrnæringen betydd for reven og minken, og menneskers forhold til disse dyrene? Dette kapitlet beskriver endringene for dyrs liv i pelsdyrnæringen og nyere holdninger til det å holde rev og mink i bur for pelsproduksjon. En rød tråd gjennom kapitlet er debatten om pelsdyrnæringens legitimitet. Næring i berg og dalbane Ifølge historiske skildringer herjet det en “pelsfeber” over store deler av landet i 1920-årene. Det var en tid hvor ”alle” ville starte med reveoppdrett (Røvik 2005: 5). Etter en mangeårig opptur kom det imidlertid dårligere tider, og i 1930-31 kom det store krakket (ibid: 6) hvor lønnsomheten sank, mange gikk konkurs og måtte avvikle virksomheten. Slike opp- og nedturer har senere preget hele pelsdyrnæringens historie i Norge. Næringen er i dag helt avhengig av det internasjonale markedet, og med skiftende pelsetterspørsel og konjunkturer varierer også lønnsomheten for oppdretterne. Som pelsdyroppdretteren Håkon Lundestad beskriver det er pelsdyrnæringen “[…] fylt av spenning, optimisme, stor økonomisk satsing, nybrottsarbeid, gode inntekter, men og økonomisk ruin” (Lundestad 2007). I perioden 2011- 2012 har imidlertid norske pelsdyroppdrettere fått historisk høye priser for pelsene på de internasjonale skinnauksjonene. Næringen preges igjen av - i hvert fall en økonomisk - optimisme. Næringen i Norge uttaler nå et ønske om å doble pelsproduksjonen, altså antallet dyr som brukes. Men fortsatt er den politiske situasjonen uavklart, og den rød-grønne regjeringens Landbruksmelding fra 2012 varslet en ny gjennomgang og vurdering av pelsdyrnæringen. Regjeringen startet denne prosessen i april 2012, og den vil garantert bli fulgt og påvirket med stor spenning av mange aktører. Debatten om de etiske og dyrevelferdsmessige sidene av pelsdyroppdrett er interessant