Prepublication version. Published in Helge Omdal & Rune Røsstad (red.) 2003. Krefter og motkrefter i språknormeringa: Om språknormer i teori og praksis. Kristiansand: Høyskoleforlaget, 175-186. Johan Storm: “målmennenes og fornorskingsmennenes argeste motstander” Andrew Robert Linn 1 Introduksjon På én måte passer en artikkel om språkdebatten på 1800-tallet dårlig til denne samlingen, idet de fleste bidrag har med språksituasjonen i dag å gjøre. Hva skjer med språkene våre nå? Hvordan skal de utvikles for framtiden? Hva er vår egen erfaring som språkbrukere? Sånne spørsmål er meget aktuelle - det er derfor det publiseres bøker om språknormering - men deres utslag nå er relativt små sammenlignet med virkningen de hadde for en 100 eller 150 år siden. Det er sant at språktilstanden i dagens Norge fortsatt vekker sterke meninger og syn som kommer rett fra hjertet, men 2000-tallets nordmenn har arvet en lingvistisk verden de stort sett må leve i og med. Hvordan var det å oppleve at hele skriftspråket, et skriftspråk som du hadde studert og dyrket selv, ble revet ned? Og hvordan var denne opplevelsen for en som kjente og elsket det norske språket, dets historie og dets varianter, ikke minst dets tradisjonelle skriftform, bedre enn de fleste? Sånn var det for professor Johan Frederik Breda Storm (1836-1920). Storms daglige arbeid var som professor i engelsk og romanske språk. Hans innsats for disse språkene var ikke mindre enn imponerende, og for å gi litt bakgrunn, skal jeg begynne med noen fakta om Storms liv og arbeid ellers, utenfor den norsk-språklige sfæren. Men gjennom hele sitt liv var Storms høyrøstete stemme sentral i samtidens debatt om det norske språket, og han ble kjent først og fremst som motstander, som talerør for dem som ikke kunne eller ikke ville akseptere Aasen-linjen eller Knudsen-linjen. Det betyr ikke at han var beintfram konservativ og reaksjonær. Det var han ikke. Men han er blitt kjent, med Finn-Erik Vinjes ord, som “målmennenes og fornorskingsmennenes argeste motstander” (Vinje 1978: 206). Ett av hovedemnene i denne boken er motkrefter i språknormeringen: det som går mot strømmen. Storm var selve motkraften i denne tidlige fasen i nyere norsk språkhistorie, men vi er både naive og hovmodige dersom vi betrakter Storms innvendinger som rene historiske kuriositeter. I Bjørnsons ord var Johan Storm “Sprogets høyeste Autoritet som sådan” (sit. i Langslet 1999: 44). Han visste mye mer om språket enn de fleste av oss gjør, og derfor bør vi lytte til det han hadde å si. Dessuten levde han personlig gjennom den perioden da den moderne språktilstanden i Norge ble til. Professor Storm er død, men han har ikke forsvunnet fra arenaen. Storms klare og høye stemme er fremdeles meget tydelig i hans bøker, utallige avisinnlegg og mange brev til samtidens