Ingerid Straume: Cornelius Castoriadis: Det imaginære er det virkelige Med en gjennomgripende kritikk av ideen om at det å være til, betyr å være bestemt (”être comme être-déterminé”), føyer Castoriadis’ tenkning seg inn i en større postmoderne bevegelse der alle forestillinger om væren, sannhet og virkelighet settes radikalt på spill. Den menneskelige verden består for Castoriadis av ”imaginære betydninger”, og like fullt er den virkelig. Ikke bare er det imaginære noe virkelig, det er selve kilden til alle våre forestillinger om virkelighet og væren, sannhet og relativisme. Filosofen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis (1922–1997) ville aldri ha kalt seg selv postmodernist. 1 Selv om han beskjeftiget seg med mange av de samme spørsmålene som sine samtidige parisiske kolleger, som Lacan, Baudrillard, Derrida, Rancière, Deleuze og Guattari mfl., hadde hans tenkning en annen valør; den var blant annet blottet for strukturalisme. Men når historien om fransk filosofis inspirasjon for pedagogikken skal skrives, hører Castoriadis’ navn med blant de nevnte. Som dem, var han opptatt av forholdet mellom språk og mening, av epistemologisk og ontologisk ubestemthet ( ”indeterminacy”), spørsmål omkring subjektivitet m.m. Ett av hans særegne bidrag var å kombinere ideen om ontologisk ubestemthet med et virksomt opplysningsbegrep, noe som også tilrettelegger for politisk- praktisk handling, slik som pedagogikk. Hans begreper om opplysning (”élucidation”) og 1 Tvert i mot. Han hadde bare forakt til overs for denne posisjonen (Castoriadis 1995:13–27).