Historisk tidsskrift Tvangsmidler i norsk psykiatri ca. 1900–1950 Kasus Reitgjerdet Coercive measures in Norwegian psychiatry c. 1900–1950 The case of Reitgjerdet Magne Brekke Rabben Universitetsbibliotekar, NTNU UB Universitetsbiblioteket Ph.d.-kandidat, Institutt for moderne samfunnshistorie, NTNU Master i historie 2007 magne.brekke.rabben@ntnu.no Sammendrag Artikkelen gjør en historisk analyse av institusjonspsykiatriens etiske og faglige vurderinger og praksiser vedrørende tvangsmiddelbruk i perioden 1900–1950. Artikkelen studerer den faglige debatten om tvang slik den har fremstått i læreverk i sinnssykepleie og den psykiatrifaglige debatten i perioden samt konkret praksis ved Reitgjerdet asyl fra åpningen i 1923. Reitgjerdet var en spesialinstitusjon for kriminelle og særlig vanskelige mannlige pasienter, men endte også opp med å ta imot og behandle pasienter som ikke tilfredsstilte de særskilte inntakskriteriene. Reitgjerdet hadde derfor en del spesielle utfordringer, men samtidig mange fellestrekk med landets regulære psykiatriske institu- sjoner. Artikkelens hovedpoeng er at den norske psykiatriske profesjonen ved starten av perioden knyttet den vitenska- pelige psykiatriens opprinnelse til opplysningstidens humanisering av sinnssykebehandlingen og et mål om total avskaffelse av mekanisk tvang. Isolasjon og kjemiske tvangsmidler ble regnet som de mest humane alternativene. Fra 1940-tallet var imidlertid mekaniske tvangsmidler foretrukket, og artikkelen diskuterer årsaker til endringene. Nøkkelord psykiatrihistorie, tvang, Reitgjerdet, sikkerhetspsykiatri Abstract This article presents a historical analysis of coercive measures in Norwegian psychiatric assessments and institutional practice in the period c. 1900–1950. As source material the study uses the professional debate on institutional treat- ment and coercion as it was presented in textbooks on psychiatric care and in scientific publications. It also uses the archives from Reitgjerdet asylum to exemplify institutional practice after 1923. Reitgjerdet was a national institution for criminal and especially difficult male patients. As such, conditions at Reitgjerdet differed from the regular asylums in Norway, but at the same time its practices were influenced by the same trends as the rest of the psychiatric institu- tional sector. The main argument is that Norway’s psychiatric profession at the beginning of the 20 th century understood modern psychiatry to be closely connected to the Enlightenment’s new ideals of humane treatment, and especially the subsequent rejection of mechanical restraints found in the ‘no restraint’ movement. Seclusion and chemical restraints were considered the humane alternative. This changed during the period, and by the 1940s mechanical restraints had become preferential. The article discusses the causes underlying these changes. Keywords: History of psychiatry, coercion, Reitgjerdet, forensic psychiatry Copyright © 2020 Author(s).This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/ ). DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2020-02-05 Bind 99, nr. 2-2020, s. 144–159 ISSN online: 1504-2944 VITENSKAPELIG PUBLIKASJON